Liv Berit Nybakk

jeg et år da du ble født da bodde vi begge på Apnes og siden da har vi vært gode venner, vi lekt mye sammen i oppveksten spesielt husker jeg kvisten hjemme hos dere der vi lekte med dukkene og bålbrenning på «Måsværet» ellers gjorde vi mye artig sammen. Jeg husker også min første skoledag på hjemveien gikk jeg forbi huset ditt da satt du på trappa og gråt for du ville også begynne på skolen, du gråt og din mor sto og vinket til meg. Senere møtte du meg hver dag på hjemveien for du ville høre om alt som skjedde på skolen. Etter ungdomsskolen gikk våre veier i ulike retninger, du fortsatte skolegangen mens jeg begynte å jobbe, og da jeg giftet meg med Gøran var du min forlover. Du flyttet for å ta videre utdanning og kontakten mellom oss ble mer sporadisk. Men da du traff Hårek og stiftet familie og dere bygde hytte på «Solvang»ble kontakten gjenopptatt. Da du ble syk syntes jeg det var vondt men du var positiv og trodde det ville gå bra. Da jeg var på hytta hos deg i august viste jeg ikke at det var siste gang jeg så deg, utover høsten var det stille fra deg og da jeg sendte julehilsen fikk jeg svar i romjula med den triste beskjed at sykdommen hadde forverret seg og 16 feb kom det meld fra deg at behandlingen var avsluttet og det gikk mot slutten. 13mars fikk jeg den ufattelige meld. fra Hårek at din tid var over. I dag ble du sendt til ditt siste hvilested og mine tanker går til Hårek, Håvard, Trygve og Sigurd som har mistet det kjæreste de hadde. Fred over ditt minne Liv Berit.

Jeg ble kjent med Liv Berit i barndommens lyse somre. Vi var blant de yngste i en stor flokk søskenbarn. Våre fedre var brødre. Hver annen sommer tok familien min turen fra Oslo til det vi opplevde som et himmelrike på jord; Lofoten. På Harteigen, der Liv Berit hadde sitt barndomshjem, ble vi gjestfritt tatt i mot av hennes foreldre; tante Lovise, onkel Bjarne og resten av familien. Vi lekte dagen lang, utendørs og inne, ja selv på den spennende kvisten. Jeg fikk også være med og se på dyra, mate høner og sanke egg. Gylne minner som ikke har bleknet vel 50 år etter. Det var alltid trist å forlate, og vite at det var to år til neste treff. Rikstelefon var dyrt i den tiden, så løsningen var brev. Liv Berit og jeg var brevvenner i flere år. Slik holdt vi kontakten selv om avstanden var stor. Etter hvert var også Liv Berit på besøk i Oslo. Det ble flere gode minner å samle på. Videre jobbet hun noen måneder på Ullevål sykehus. Den tiden fant hun flere ganger veien opp til oss i Tonsenhagen. Det var alltid trivelig! Med tiden bosatte Liv Berit seg i Bodø, mens jeg flyttet nordover til Værøy. Begge stiftet familie og hadde travle jobber. Nå holdt vi kontakten fortrinnsvis gjennom julekort. Det var ikke vanskelig å skjønne at Liv Berit hadde familien sin veldig kjær. Hver advent ble jeg oppdatert på julestrias forløp og ikke minst hva guttene drev med, familieferier mm . Dessverre møttes vi alt for sjelden, men i 1997 skjedde det noe koselig. På vårparten var jeg på en kjapp bytur for å handle inn klær til 17. mai. Med stor mage, ville jeg også ta en titt på babytøy. Midt mellom klesstativene, gikk jeg meg rett på Liv Berit, også hun med stor mage på titterunde etter babytøy og klær til 17. mai. Det endte opp med en trivelig kaffestund på Grand hotell. Neste treff ble på fødeavdelingen ved Bodø sykehus. Hennes Sigurd ble født en dag før min Kjell-Arne. Vi spiste alle måltidene sammen der på fødeavdelingen, og fikk mange koselige stunder og gode samtaler. Julekortkontakten fortsatte. Liv Berit var flink til å ta bilder, så ofte fikk jeg med flott bilde av guttene, som ble lengre og mer voksne år for år. Etter hvert ble vi venner på facebook. Dermed ble det hyppigere kontakt. Vi hadde flere samtaler i messenger der vi prøvde å pusle sammen felles historie. Det var også her jeg fikk den vonde nyheten om at hun var blitt syk. Men Liv Berit lot seg ikke sette ut av spill. På hennes facebookside fikk vi se bilder av den nydelige utsikten fra stuevinduet hjemme i Bodø, med Børvasstindene i horisonten. Vi fikk glimt fra ferieturer med familien og ikke minst kunne vi følge med på reisene over Vestfjorden til hytta i Storfjorden. Liv Berit ga ofte uttrykk for hvor fint det var å komme på hytta, og hvor godt det var å møte slekt og venner fra heimtraktene. Denne siste jula kom det ikke noe julekort fra Humleveien 3, og i slutten av desember kom meldingen om at sykdommen hadde forverret seg. Etter det gikk meldingene hyppig mellom oss. Midt oppi alt, gledet Liv Berit seg stort over sin flotte mann og sine flotte gutter. Hun fokuserte på hvor glad hun var for besøkene fra sine nærmeste. Den siste meldingen fikk jeg fra Liv Berit den 16. februar. Etter det ble det stille, og jeg skjønte at hennes kamp var i siste fase. Den 13. mars var livsløpet fullført. Det er så trist at Liv Berit alt for tidlig, måtte forlate familien hun hadde så kjær, og at vi andre i slekta ikke skal få treffe henne mer her. Men jeg finner trøst i troen på at hun nå har reist hjem, til et rike likt barndoms lyse somre, der sykdom, sorg og smerte ikke finnes. Til møte med de som har gått foran oss, og der vi alle kan få møtes igjen. Takk for de gode minnene og på gjensyn kjære kusine.

Vi sender våre varme tanker og medfølelse i sorgen. May God give you... For every storm, a rainbow, For every tear, a smile, For every care, a promise, And a blessing in each trial. For every problem life sends, A faithful friend to share, For every sigh, a sweet song, And an answer for each prayer. (Irish Blessing)