Bertil Birkeli

Kjære Bertil, savne etter dæ e større enn æ kan beskriv med ord... skulle så ønske du enda kunne vært hær, du dro alt for tidlig... savna de lange samtalan vårres og at vi va dær for hverandre uansett! Du e i tankan mine hver dag, uendelig glad i dæ kompis

Tiden går og snart er det 5 måneder siden du døde fra oss.. Jeg har sett på NRK`s naturprogram fra Hornøya utenfor Vardø som viser fugleungenes ferd fra reiret og ned til havet, og da tenkte jeg på Bertil. Små fjærkledte unger kommer ned fjellet og skal komme seg helskinnet til havet hvor de har 30 sekunder til å lære seg å svømme i det mektige Barentshavet. En lomviunge hopper for tidlig til å klare seg uten foreldrene, og han når aldri havet. En annen kommer seg unna en gråmåse takket være vegetasjonen, mens en tredje unge får en stygg landing og slår seg mot steinene. Svartbaken finner han og sluker han i ett eneste jafs. Det er også slik for menneskebarna at flaks og uflaks spiller inn. For deg ,Bertil, ble ikke ferden mot voksenlivet så enkel. Du var en av de ungene som var uheldig og slo deg kraftig på ferden. Det skjedde bokstavelig talt når du fikk en ryggmargsskade i alpinbakken. Det innebar noen utfordringer utover det vanlige for en ung mann med en atletisk kropp som ikke lenger fungerte som før. Allerede som barn var du så glad i folk og du fikk veldig lett venner. Vi har nå kjent ettervarmen i sporene dine i møtet med venner og familie. En venn sa at det var ikke den ting han ikke kunne snakke med deg om. Han risikerte ikke å bli fordømt og avvist av deg. En annen venn sa at du aldri brakte betroelsene hans videre . Du var snill og stod last og brast ved dine venner. Mange venner hjalp deg også. Når du nettopp hadde kommet deg opp fra rullestolen etter ryggmargsskaden med en utrolig viljestyrke, var det noen som latterliggjorde ganglaget ditt en lørdagskveld i glasshuset. En god venn stod opp for deg og sa at de ikke hadde begrep om hva du hadde gått igjennom. Det er nok sant at ingen av oss vet vel helt hva det innebar av trening, blod og svette å komme seg på beina igjen etter lammelsen ryggmargsskaden medførte. Snillheten din gjaldt alle mennesker, og dessverre traff du også på gråmåser og svartbaker som var glupske. Du valgte å bli en del av miljøer der det var viktigere å være street-smart enn å være snill. For oss er du det beste vi har opplevd i livet, selv om det også har vært perioder med store utfordringer. Vi fikk i mange år oppleve en glad unge som elsket vinteren med akebrett, rattkjelke, skøyter og etter hvert snøbrett, og sommeren med sykkel, vann og sol. Nå sitter vi med et tomt reir og et stort savn. Vi bærer deg i hjertene våre som en dyrebar skatt. Ofte vet vi hva du ville ha sagt i ulike situasjoner og hvordan du ville ha gjort noe morsomt ut av familiens særegenheter. Da er du der som et vakkert minne. Hvil i fred elskede Bertil. Mamma og pappa